|
|
ARNULF
ØVERLAND OG KRISTENDOM
|
|
|
Problemstilling:
Arnulf Øverland raser mot kristendom.
Noen trekk i den kristendom han har møtt (ifølge det han har skrevet),
som kan forklare at en rakrygget person vil føle et slikt raseri.
|
|
|
Februar 2001
Maria Elise Strand
Lett revidert mai 2001 (MES)
|
Ole Peter Arnulf Øverland ble
født i Kristiansund 27. april 1889. Han døde i Oslo 25. mars 1968. Øverland
skrev i løpet av sitt liv både dikt, noveller, essays, artikler og skuespill.
Han var en kjent taler og foredragsholder. Imidlertid var han kanskje
mest kjent for sine dikt. Gjennom størstedelen av sitt liv var han ateist,
og i perioden 1923 – 1937 var han en bekjennende og aktivt arbeidende
kommunist. En utførlig beskrivelse av Øverlands liv og diktning er gitt
i bl. a. Willy Dahls biografi (referanse 1)
og Norges litteraturhistorie (referanse 2).
Øverland lar sin overbevisning om at
det ikke finnes noen gud, komme klart til uttrykk i både dikt, noveller,
foredrag og artikler. Han var helt fra sin tidlige ungdom av engasjert
mot kristendom (se referanse 3), og viste i
den forbindelse til tider et sterkt raseri. Omslagsillustrasjonen av
Tor Bomann-Larsen på "En kjetters bekjennelser", synes jeg
illustrerer dette godt (referanse 4). Den viser Øverland som en ildsint, redd djevelunge som spenner
og slår i alle retninger, for å slippe fri fra et eller annet nedtrykkende,
uforståelig. Etter mitt synspunkt treffer Øverland noe av det han raser
imot utrolig godt, mens det iblant også kan synes som om han omgår fakta
løselig (Willy Dahl har behandlet dette i referanse 1).
Imidlertid er hensikten med dette prosjektet langt ifra å skille mellom
treffer og bommer i Øverlands angrep på kristendommen. Jeg begrenser
meg kun til å se på trekk i den kristendom Øverland har møtt, som jeg
mener er i stand til å gjøre en rakrygget person rasende. Jeg mener
ikke dermed å påstå at akkurat de trekkene jeg velger ut, er hovedgrunnene
til Øverlands raseri.
Trekkene jeg har funnet, har jeg valgt
å dele inn i tre områder (Disse tre områdene vil bli behandlet i henholdsvis
kapittel 2, 3 og 4 i rapporten.):
I
|
Mye av det en må tro, må
en tro uten forstandig begrunnelse.
|
II
|
Mye av det en må tro er
uforstandig i seg selv.
|
III
|
Ting Øverland har møtt som
virker nedtrykkende på mennesket og dets tanke.
(Punkt I og II virker også
i seg selv nedtrykkende. Men det er flere momenter:
"Øverland … hadde vært gjennom en oppvekst der religionsundervisningen
var en del av undertrykkelsen av ham personlig" (referanse
5). Jeg vil i kapittel 4 ta med noen av disse momentene.)
|
Allerede da Øverland gikk på
skolen, fikk han klar beskjed om at han ikke fikk lov til å være spørrende
og få fornuftige begrunnelser når det gjaldt ting i kristendom. I novellen
"Gud plantet en have" (referanse 6) forteller
han:
"Gud plantet en have i Eden
mot øst, sa hun (Øverlands lærerinne, frøken Jespersen), … Han plantet
trær i haven, for at menneskene skulde æte av dem; og derpå plantet
han et træ, som de ikke skulde æte av. Det kunde han ha latt være. Så
forbød han dem at røre det, men fristet dem til at ta av det allikevel;
og da de hadde gjort det, drev han dem ut av haven. – Underlige ting,
som vi ikke måtte spørre om, for da var det djævelen, som fristet os."
At det som fortelles i denne novellen
er noe som Øverland selv har opplevd, og ikke bare diktet opp, har han
fortalt i et intervju med Daniel Haakonsen (referanse 7):
" … Den lærerinnen jeg nevnte,
har jeg forresten skrevet om i en novelle som heter "Gud plantet
en have". – Kan man regne med at den skildringen er historisk korrekt,
eller er den preget av novellen - av diktformen? – Den er nok dessverre
historisk korrekt. Den lærerinnen hatet jeg. Jeg tror det er det eneste
menneske jeg har hatet av et fullt hjerte …"
Referanse 6
synes også å tyde på at forbudet mot å spørre og å forstå, ble slått
inn:
"Men best var det, om vi fik
ris."
Dette er også behandlet i et dikt
(referanse 8):
"Alt fikk jeg lære om Gud og
om paradiset,
alt hvad de lærde fra tidenes morgen fant.
Da jeg var utlært under ferlen og riset,
visste jeg bare: Dette er ikke sant."
At Øverland har møtt en kristendom hvor det en trodde ikke skulle begrunnes
på en klar og forstandig måte, viser også følgende tre sitater:
"Man kan ikke appellere til
noen fornuft hos den troende. Alle argumenter preller av på den kristne
som vann på gåsen." (referanse 9)
"… hver gang vår erkjennelse
ved videnskapens hjelp har fått et lite puff fremover, går det en blek
angst gjennem menigheten. Den er redd for at Gud skal bli syk av det,
at han kanskje skal dø, at kristendommen skal gå i oppløsning, kristendommen
som skulle beskytte oss mot kunnskap. Man er redd for at en lysstråle
skal trenge gjennem det mørke man graver seg ned i for å slippe å se."
(referanse 10)
"Men man må kanskje også tenke seg, at prestene med sin hang til
mystikk og sin tilbøyelighet til å rote sammen jordiske realiteter og
transcendentale fantasier ikke har et voksent og våkent menneskes virkelighetssans."
(referanse 11)
Disse sitatene synes å tyde på
at Øverland ikke har møtt en klar og forstandig begrunnelse for å tro
det som læres i kristendommen, for eksempel at mennesket Jesus fra Nasaret
er Guds sønn. En slik kristendom er i klar motsetning til det som legges
frem i for eksempel Johannesevangeliet i Bibelen. Der er det fremlagt
klare, forstandige grunner som har den hensikt å overbevise en om at
Jesus er Guds sønn. Etter at Johannes har lagt frem disse grunnene,
konkluderer han med:
"Også mange andre tegn gjorde
Jesus for disiplenes øyne, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken.
Men disse er skrevet for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds
Sønn, og at dere ved troen skal ha liv i hans navn." (referanse
12)
For en mer utførlig påpekning
av dette, henviser jeg til referanse 13.
3 Tro som i seg selv er uforstandig
Jeg vil begynne med å ta fram
to sitat om læren om sakramentene dåp og nattverd, som Øverland har
funnet fornuftsstridig og uforstandig:
"I Luthers katekismus, som
den dag i dag brukes på skolen, står der: "Dåpen er ikke bare almindelig
vann; men den er vann som er innesluttet i Guds befaling og forenet
med Guds ord." Hva dette betyr, kan ikke noe levende menneske begripe,
men barna er forpliktet til å forstå det! … Siden skal vi ete Guds legeme
og drikke hans blod. Denne vemmelige kannibalske magi praktiseres den
dag i dag. Men kan man bekvemme seg til å delta i den, da er man frelst.
Da kan man tillate seg nær sagt hvilken som helst skjendighet, bare
man ber til Gud efterpå. Bare man tror og er døpt. Dette er ingen overdrivelse.
Det er den rene lære, den kristne tro, min barnetro. Jeg har ikke glemt
den, den er banket inn i meg med en kjepp, og ingen skal ta den fra
meg."
(referanse 14)
"Der kan oppstå bitter strid
om hvorvidt en flaske portvin virkelig er Jesu blod eller om den bare
er portvin eller delvis begge deler. Dette siste er som bekjent Luthers
mening." (referanse 15)
Ifølge den Lutherske kirke, er
altså vannet i dåpen ikke bare vanlig vann, og vinen under nattverden
ikke bare vanlig vin. At Øverland finner dette fullstendig uforstandig
synes jeg er helt forståelig. Store deler av den bibeltroende kristenhet
har da heller ikke oppfattet det Nye Testamentet slik som lutheranerne,
og vil således være enige med Øverland i dette. Dette gjelder blant
annet zwinglianere, kalvinister, baptister, pinsevenner og mennonitter.
Jeg vil så ta med noen sitat som har med evighet og lykke å gjøre:
"Men der er ikke tidspunkter
i evigheten!"
" … et meget langt tidsrom har ingen utstrekning i evighetene –
et sekund og en million år har nøyaktig samme varighet; de forsvinner
i intet."
(referanse 16)
"Men sånn må vi tenke oss det
evige liv: det blir innholdsløst, det blir en evig søvn."
(referanse 17)
Om læreboken ved Menighetsfakultetet,
"Den kristelige sedelære", av professor Ole Hallesby, sier
Øverland: "Den er mørk som en fangecelle og kjedelig som den evige
salighet."
(referanse 18)
"Nei, tenk dig om før du kommer
hit
og står her i bare skjorten!
Tenk dig evindelig evighet
i denne perleporten!
Men om du er både dum og blind,
så slipper du alltids inn."
(referanse 19)
Det synes her som om Øverland
har møtt en kristendom som forkynner en evighet uten tid og forandring,
og mener at det er uforstandig å tro at en slik evighet kan være full
av lykke. Imidlertid er det slett ikke en slik tidløs evighet det Nye
Testamentet forkynner. Den "evighet" som beskrives i Johannes'
Åpenbaring i det Nye Testamentet (referanse 20),
er en tilstand full av forandring (se spesielt kapittel 22, vers 2).
At det Nye Testamentet skulle forkynne at vi skal inn i en tilværelse
uten tid, tror jeg skyldes en misforståelse av Johannes' Åpenbaring
kapittel 10, vers 6b: "… at det ikke skal være mer tid," (En
bestemt engel som Johannes så, svor dette) (se referanse 21). Av sammenhengen her er det åpenbart at det som menes, er
at det ikke skal være lengre ventetid på Guds direkte inngripen.
Jeg kjenner til at det begrep, som Øverland har møtt på angående evighet,
er populært innenfor kristendom, men jeg kjenner ikke til at det er
noe belegg for dette evighetsbegrepet verken i det Nye eller det Gamle
Testamentet, utenom den ovenfornevnte misforståelsen av Johannes' Åpenbaring.
4 Tro som er nedtrykkende
Den samme novellen som referert
til i kapittel 2, "Gud plantet en have", tyder også på at
Øverland i sin tidlige barndom opplevde at hans lærerinne brukte Gud
til å trykke sine elever ned:
"Jeg forstod ikke dette. Jeg
hadde syndet. Men jeg hadde ikke fåt straf. Jeg forstod det ikke. Hadde
jeg fåt den straf, jeg fortjente, så kanskje jeg nu hadde vært et bedre
menneske. For endnu synder jeg meget. Jeg går frem til tavlen uten lov
og skriver: 5 x 9 = 59. Denne gjerning, tænker jeg,
er ond i Herrens øine. Så går jeg ut. Men jeg går på tå gjennem gangen,
og jeg dukker litt i nakken, idet jeg går forbi pedellens vinduer."
(referanse 22)
Dette synes jeg tyder på at lærerinnen
i stedet for å lære barna å tro på en sann, virkelig, ikke nedtrykkende
Gud, har brukt Gud til å oppnå sine egne hensikter, for eksempel å lære
barna regning.
Diktet "Barndom" (referanse
23) kan kanskje også tyde på at Gud ble brukt til å trykke
barna ned med i Øverlands eget hjem:
"Bak pianoet i stuen
hadde jeg min egen krok.
Vindu med en blomsterpotte,
bordet med en billedbok.
Billeder av Gud og Moses
og den gamle Abraham.
Gud som alltid måtte roses,
syndefall og straff og skam.
Mor sov middag. Være stille.
Gaten, tom og trang og grå.
Bare vente. Være snille.
Ingenting å vente på."
Både Øverlands lærerinne og
diktet ovenfor tror jeg er eksempel på den utstrakte bruk av
Gud som finnes i kristendom, med den hensikt at en selv eller godtatte
regler (ikke Gud) skal lydes.
Følgende to diktsitat viser henholdsvis at Øverland har møtt kristne
som er undertrykt av sitt gudsbegrep, og kristne som undertrykker andre
ved hjelp av det:
"Han har forlatt dig alle dine
synder;
men enda går du med en lukket byld?
Der har du hele din forlatte skyld."
(referanse 24)
"… Iaften holder vi et bønnemøte,
og vi skal be for dig så hett og lenge,
at du må bøie rygg og gå i kne."
(referanse 25)
Andre sitat fra Øverlands skrifter
som viser at han har møtt en nedtrykkende kristendom er:
"… kristendommen er en konservativ,
en samfunnsbevarende faktor. Gud bevarer fedrelandet, og da er det ikke
mer enn rimelig at fedrelandet bevarer Gud."
(referanse 26)
"Å foreta noe, som kunne tjene
til å virkeliggjøre denne sociale rettferdighet, det strider mot Guds
vilje. Like så ivrig er Hallesby i sitt arbeide for freden: "Det
er vår etiske plikt å forhindre krigen ved bønn."
(referanse 27)
"Herren gav
for å binde mig til trelldom
under nærighetens krav. …"
(referanse 28)
"Hånd i hånd med en forblindet
autoritetstro går en uovervinnelig motvilje mot erkjennelse, en sann
skrekk for kjensgjerninger og en forkjærlighet for det fornuftsstridige."
(referanse 29)
"De kristne kaller selv sin religion en barnetro.
Men denne gryende selverkjennelse hindrer dem ikke fra å forlange
at også voksne mennesker skal dele denne deres barnetro."
(referanse 30)
Jeg er enig i at slike ting som Øverland kommer inn
på i disse fem sitatene finnes i kristendom. Jeg er ikke enig i at det
finnes en slik lære verken eksplisitt eller implisitt i det Gamle eller
det Nye Testamentet.
Jeg vil til avslutning på dette
kapittelet sitere et dikt (referanse 31):
Apage, Salvator!
Vik fra mig, frelser! Mig skal ingen
døpe.
Jeg har en gud, hvis navn du ikke vet.
Han lar sig ikke smigre eller kjøpe.
Han vemmes over påtatt ydmykhet.
Den som har vakt hos ham, skal bære
våpen,
og han vil tjenes av en oppreist mann,
som ikke frykter ham og lar sig bøie,
men møter ham med øie vendt mot øie,
- en mann, hvis hele adferd ligger åpen,
for fuske vet han, at han ikke kan.
Min lov, mitt løfte, som jeg selv
har gitt,
den har jeg i mitt bryst; det ånder fritt.
Jeg plages ikke av en lønnlig last,
og med min frelse har det ingen hast.
Jeg er en enkel jævel, fri for nag.
Jeg gleder mig ved hver den blanke dag,
da det forunnes mig å tjene ham,
som jeg kan møte uten skyld og skam.
Den Gud Øverland sier farvel
til, er den Gud som ofte fremstilles i kristendom. Men den Gud som jeg
tror Bibelen fremstiller, ligner mye mer på den Gud som Øverland sier
at han vil tjene, enn den han har møtt i kristendom, og sier "Vik
fra mig" til. Spesielt vil jeg nevne at den Gud som Bibelen fremstiller,
har skapt mennesket oppreist, fordi han vil tjenes av et oppreist menneske.
5 Avslutning
Jeg mener i denne rapporten
å ha påvist at Øverland har møtt en nedtrykkende kristendom, som kan
være årsak til det raseri han har vist. De momentene jeg har tatt frem,
er kun de momentene jeg selv er enig i at er nedtrykkende. Disse momentene
mener jeg ikke hører hjemme i den kristendom som finnes i det Nye Testamentet.
Ting som Øverland raser mot i det som jeg mener er sann kristendom,
er utelatt i dette arbeidet. Jeg vil gjette på at Øverlands raseri,
som også er rettet mot det jeg er overbevist om er velbegrunnede sannheter
i kristendommen, skyldes at han, på grunn av det han har møtt, er blitt
som det rasende barnet på omslagsillustrasjonen til "En kjetters
bekjennelser" (referanse 4). Men dette er imidlertid ikke påvist i dette arbeidet.
Jeg vil til slutt påpeke at en slik
tvang som Øverland har møtt i kristendom, ikke er enestående for den,
men synes å finnes også i andre religioner. (Jeg tror ikke at forklaringen
på det, er at opprinnelig kristendom har dette i seg, men at det har
trengt inn i kristendommen fra andre religioner fra ca. år 200 e.Kr.)
For eksempel synes for meg, den tvang som religionen i en bortgjemt
stamme på Ny Guinea hadde ifølge boka "Lords of the Earth"
(referanse 33), å inneholde flere felles momenter
med den tvang Øverland har støtt på i kristendom. Personen Bukni som
der er beskrevet, viser også et opprør og et raseri mot sin religion
som jeg synes ligner svært på det raseriet Øverland viser mot kristendommen.
Jeg tror både Øverlands og Buknis raseri skyldes en tvang og et slaveri
som er felles for alt annet enn sann kristendom. Dette slaveriet kalles
i det Nye Testamentet i Galaterbrevet 4 for å trelle under de svake
og skrøpelige elementene (naturkreftene). Dette har jeg imidlertid heller
ikke påvist i dette arbeidet.
Også Øverland påpeker at den trelldommen
han har funnet i kristendommen, ikke er enestående for den (referanse
34):
"Til slutt vil jeg gjøre en
innrømmelse: Det er ikke bare den kristelige dogmatikk, som innekserserer
oss i feiltenkning. De politiske partier gjør oss ofte den samme tjeneste
ved å oppstille et program, som forplikter partiets medlemmer på en
måte, som verken er fornuftsmessig eller moralsk forsvarlig. På ny må
jeg sitere Freud, som lar en fiktiv opponent uttale følgende: "Når
De vil fjerne religionen fra vår europeiske kultur, da kan det bare
skje gjennem et annet system av trossetninger, og dette nye system ville
allerede fra begynnelsen av overta alle psykologiske kjennemerker fra
religionen: den samme hellighet, stivhet, intoleranse, og til sitt forsvar
måtte den overta det samme tenkeforbud." Det kan se ut som om historien
er i ferd med å bekrefte Freuds pessimistiske anelser. Jeg behøver ikke
engang å nevne, hvilket politisk trossystem, jeg tenker på. Men vi har all grunn til
å holde fast på vår fornuft og til i fullt alvor å ta opp kampen for
den frie tanke."
Jeg tror at den kamp som Øverland her vil kjempe er god, men at den
bare vil hjelpe et stykke på vei. Det eneste som virkelig vil hjelpe,
tror jeg er det som Jesus Kristus – Guds Sønn, sa i en diskusjon med
jødene (referanse 35):
"Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere
virkelig fri."
1.
|
Willy Dahl: Arnulf
Øverland En biografi, Aschehoug 1989
|
2.
|
Norges Litteraturhistorie,
Cappelen 1996, bind 5 s. 74 – 79
|
3.
|
Arnulf Øverland: Samlede
dikt 1911 – 1940, Aschehoug 1979: "Ved krusifikset"
s. 60.
|
4.
|
Arnulf Øverland: En
kjetters bekjennelser, Aschehoug
|
5.
|
Willy Dahl op.cit (op.cit
= opere citatio = sitert ovenfor) s. 158.
|
6.
|
Arnulf Øverland: Gud
plantet en have, Aschehoug 1931, s. 18 – 19
|
7.
|
Minneskrift ved Arnulf
Øverlands 100-årsdag: Sverd og Kjerte, Aschehoug 1989. Daniel
Haakonsen: Intervju med dikteren, s. 17.
|
8.
|
Arnulf Øverland: Samlede
dikt 1945 – 1965, Aschehoug 1979. Fiskeren og hans sjel (1950):
Brevet til min sønn, strofe 16 s. 214.
|
9.
|
En kjetters bekjennelser
op.cit.: Kristendommen, den tiende landeplage, s. 12.
|
10.
|
En kjetters bekjennelser
op.cit.: Kristendommen, den tiende landeplage, s. 14.
|
11.
|
En kjetters bekjennelser
op.cit.: § 142 Kjetterprosessen, s. 66.
|
12.
|
Bibelen Den Hellige
Skrift. Oversettelse 1988. Norsk Bibel A/S.
Johannes' evangelium kapittel 20, vers 30 og 31.
|
13.
|
Knut Arne Strand: Indikasjoner
(bevis) fra Bibelen på at Jesus fra Nasaret er Guds enbårne Sønn,
utlagt på internett med adresse www.syn.no/forelesninger/indikasjoner.htm
|
14.
|
En kjetters bekjennelser
op.cit.: Kristendommen, den tiende landeplage, s. 11
|
15.
|
En kjetters bekjennelser
op.cit.: Kristendommen, den tiende landeplage, s. 18
|
16.
|
En kjetters bekjennelser
op.cit.: De tre vantroens artikler, s. 84
|
17.
|
En kjetters bekjennelser
op.cit.: De tre vantroens artikler, s. 86
|
18.
|
En kjetters bekjennelser
op.cit.: Kristendommen, den tiende landeplage, s. 30
|
19.
|
Samlede dikt 1945 –
1965 op.cit.: Livets minutter (1965): Ved himmelens port, strofe
13 s. 354
|
20.
|
Bibelen op.cit.: Johannes'
Åpenbaring kapittel 21 og 22, spesielt kapittel 22, vers 2.
|
21.
|
Bibelen eller den Hellige
Skrift. Revidert oversettelse av 1930. Det Norske Bibelselskaps
Forlag 1980. Johannes' Åpenbaring, kapittel 10, vers 5 – 6.
|
22.
|
Gud plantet en have
op.cit.: s. 20.
|
23.
|
Samlede dikt 1945 –
1965 op.cit.: På Nebo bjerg (1962): Barndom, s. 305
|
24.
|
Samlede dikt 1945 –
1965 op.cit.: Livets minutter (1965): Fem strofer, strofe 5 s.
334
|
25.
|
Samlede dikt 1945 –
1965 op.cit.: Livets minutter (1965): Mitt folk, del av strofe
1 s. 348.
|
26.
|
En kjetters bekjennelser
op.cit.: Kristendommen, den tiende landeplage, s. 30.
|
27.
|
En kjetters bekjennelser
op.cit.: Kristendommen, den tiende landeplage, s. 31.
|
28.
|
Samlede dikt 1911 –
1940 op.cit.: Jeg besverger dig (1934): Herren tok, del av strofe
14, s. 250
|
29.
|
En kjetters bekjennelser
op.cit.: Kristendommen, den tiende landeplage, s. 13.
|
30.
|
En kjetters bekjennelser
op.cit.: Kristendommen, den tiende landeplage, s. 20.
|
31.
|
Samlede dikt 1945 –
1965 op.cit.: Livets minutter (1965): Apage, Salvator! s. 354
– 355.
|
32.
|
Fremmedordbok: 6. reviderte
og økede utgave ved Ernst W. Selmer: Aschehoug 1966.
|
33.
|
Don Richardson: Lords
of the Earth: Regal Books, Ventura, California, USA, 1977: s.
1 – 89.
|
34.
|
Arnulf Øverland: I
tjeneste hos ordene: Aschehoug 1963: De tre vantroens artikler,
s . 21.
|
35.
|
Bibelen op.cit.: Johannes'
evangelium, kapittel 8, vers 36.
|
|